Ulf Nilsen (1950 – )

Ulf Nilsen har en lang karriere bak seg som kunstner. Han er først og fremst maler, og som maler beveger han seg i spenningsfeltet mellom figurasjon og abstraksjon. Mer enn det – for det er et gjennomgående trekk ved bildene hans at han lader dem med spenninger, spenninger som vibrerer mellom det figurative og det abstrakte, det geometriske og det organiske, det flatetenderende og det dybdesøkende. Og de
titlene han anvender er sjelden uproblematiske, for de utgjør aldri en nøkkel som får bildene til å falle til ro. Selv om surrealismen åpnet opp for motsetningsfyllte malerier, er den form spenningene har tatt hos Ulf Nilsen både mer omfattende og også mindre psykologisk ­orienterte enn hos ­surrealistene. Slik sett minner bildene mer om malerier innenfor forskjellige postmoderne ­retninger, og ganske særlig gjelder det hans vilje til å krysse grenser, blande sjangre og la høye og lave uttrykk gli sammen. Kort sagt i hans postmoderne glede ved såkalt crossover.

I Vannspeiling/demring (2001) er det vann­overflaten som spiller hovedrollen, en overflate som speiler en lys sommerhimmel hvor lette skyer danner vakre mønstre. Andre halvdel av tittelen, Demring, lar oss forstå at det dreier seg om en tidlig morgen. Nilsen anvender en høyt oppdrevet lasurteknikk for å få frem vannets evne til både å speile omgivelsene og det som måtte befinne seg under overflaten.

Det andre bildet har tittelen Atlas Natura (2005) og er et stilleben. Det var mildt sagt overraskende for mange, da Ulf Nilsen viste disse bildene i 2005. Riktignok har naturen aldri vært fraværende i hans billedverden, men han har aldri tidligere malt rene stilleben. Nå er det et aspekt ved dem vi må understreke. Når vi ­betrakter et landskapsmaleri av for eksempel Thaulow, er de enkelte naturelementer føyet sammen på en måte som mimer den store ­naturen. Og man tenker seg da at virkeligheten fortsetter utenfor rammekantene, for maleriet er jo bare et utsnitt. Slik er det ikke i dette tilfellet. For her er det tale om en rekke små «utsnitt», som er satt sammen på en måte som aldri kan gjenfinnes ute i naturen. Sammenhengen er altså ikke naturlig, men menneskeskapt eller kunstig. Og det er sammenhenger alltid, også i landskapsmalerier, men vi oppdager det bare ikke, fordi «vane og konvensjon» skjuler det for oss. Men når vi får presentert naturen som mikro-utsnitt er det lettere å få øye på dette, skjønt også da vil vi lynkjapt samle alle bildene som «natur»-utsnitt og falle til ro.

Nå ser vi her kun et enkelt bilde, men på den utstilling det er hentet fra, var disse blomsterbildene kombinert med en rekke begreper: PRIDE, FERTILITY, YOUTH, PURITY, SUN og MODESTY, som gjorde at vi fikk inntrykk av at de skulle stå for noe annet enn det vi ­faktisk så, nemlig vakre blomster. Men på hvilke måte ble det ikke sagt noe om, og det var én av de mange hemmelighetene vi skulle undre oss over. Men når bildet er klippet ut av den over­ordnede utstillingen, må det leve alene og da blir det et eksempel på den skjønnhet i naturen som Nilsen alltid har dyrket.