Arne Kavli (1878 – 1970)
Arne Kavli var som Ludvig Karsten både nyimpresjonist og kolorist, men hadde ikke helt de samme dimensjoner som sin store kollega. Men han startet tidligere enn Karsten og da som nyromantiker, og gjorde stor lykke med sine stemningstunge malerier. Likevel er det knapt det vi forbinder med Kavli i dag. For i de første årene av det nye århundret ristet Kavli av seg nyromantikken, som vel ikke passet hans temperament særlig godt, og ble nyimpresjonist. Og da ble fargene lysere og formen mer oppløst, som hos de øvrige norske nyimpresjonistene. I haven (1905) er et godt eksempel på det. Det er et lysmettet sommerbilde hvor vi antagelig ser hans første kone, Tulla Larsen, i sommerhaven. Det er et bilde som peker fremover mot hans senere karriere. Nyimpresjonistene, som han nå sluttet seg til, utgjorde vel ikke en egen gruppe – for individualismen sto sterkt blant dem – selv om de til en viss grad holdt sammen. For de var i opposisjon til Matisse-elevenes geometrisk-baserte maleri, preget som det var av både nasjonale og sosialdemokratiske trekk. Nyimpresjonistene var fjernt fra slikt. Men på ett punkt skilte han seg også fra de øvrige nyimpresjonistene – han følte seg i slekt med Edgar Degas og Henri de Toulouse-Lautrec. For han malte, som dem, gjerne la via moderne med servitriser, unge ballettpiker og sangerinner, hentet fra forlystelsesetablissementer i Oslo, København og Paris. Eller sommerens frie liv i seilbåter og på regattaer. Han baserte, som Degas før ham, ofte komposisjonene sine på fotografier han selv tok, når han møtte et egnet motiv. Maleriene hans er ofte skissemessige og malerisk oppløste, med lyse og skimrende farger, ofte med fargeakkorder i rødt-grønt og gult-blått. Bortsett fra fargeskalaen er I haven (1905) et godt eksempel på denne fasen, for det er et maleri som både har en skissemessig form og oppløste farger, og forteller om det moderne friluftsliv ute i en have en sommerdag med sterkt sollys.
Også Sorg (u. dat.) er stilistisk og komposisjonelt et karakteristisk Kavli-maleri, men kanskje ikke motivmessig. For man forbinder vel heller Kavli med sorgløshet enn med sorg. Det samme gjelder Røde hus i Vinterlandskap (u. dat.), for man sa gjerne om Kavli at han malte sommerbilder hele året rundt. Men det gjorde han altså ikke i dette tilfelle. Det er viktig med slike korrektiver, fordi man så lett henfaller til båstenkning. Det må nemlig innrømmes at kunsthistorien har en slem tendens til å ligne botanikken – man liker ikke unntakene. Likevel må det fremheves at Kavli i de siste førti årene av sitt uvanlig lange kunstnerliv, hentet de fleste av sine motiver fra somrene på Sørlandet, med duftende hegg, vaiende roser, hvite seil på fjorden og en vakker kvinne i fluktstol. Men altså ikke alltid.
