Knud Baade (1808 – 1879)
Han ble også kjent med Caspar David Friedrich, som bodde i samme hus som Dahl. Begge to influerte Baade. Men i motsetning til Dahl ble Baade aldri noen nasjonalromantisk maler, selv om han ofte anvendte norsk natur i bildene sine. Fordi faren var sorenskriver i Sogn, oppholdt Baade seg mye der, og kjente den ville fjellnaturen. Men han var oppvokset i Rogaland, og hadde reist langs norskekysten helt opp til Bodø. Og overalt hadde han tegnet skisser som han benyttet i arbeidene sine. Likevel stedfestet han sjelden maleriene, slik Dahl gjorde. For han tok seg friheter og kombinerte skisser fra ulike steder for å oppnå de riktige effektene. Det var en grunn til det, og det var at han var blitt grepet av det han selv kalte «det mysteriøse og poetiske element» i bildene til Friedrich. Det gjorde at han spesialiserte seg på måneskinnsbilder, selv om han også malte en del andre landskaper fra bl.a. Bayern. For fra 1845 til han døde i 1879, bodde han i München. Der gjorde maleriene hans lykke og ble bl.a. innkjøpt av kong Ludwig I.
Måneskinn (1867) er karakteristisk for Baades kunstnerskap. Vi ser en klippeøy i det fjerne med et seilskip til høyre, drivende, mørke skyer hvor månelyset plutselig bryter igjennom og speiler seg i den blanke sjøen like foran den svarte klippeøyen. Det skaper en særegen mystisk stemning av stillhet og ro. Det eneste som mangler her er en klosterruin eller en gammel middelalderkirke.
Bildet utgjør det ene ytterpunktet i hans måneskinnsbilder. Det andre er preget av store kontraster. For i dem opererer han med en stille måne omgitt av virvlende skyer kombinert med et frådende og stormende hav med knuste og ødelagte skip. I denne kategorien er det altså naturens overveldende krefter som eksponeres for å gi betrakterne en sublim opplevelse. Og da er kontrasten mellom en stille måne og et stormende hav en viktig effekt. Men i Måneskinn er ikke dét tilfelle.
Baade fikk et stort navn i München, så stort at kong Ludwig fikk laget en portrettbyste av ham i Neue Pinakothek i München. Også i Norge ble han kjent og satt pris på. Nasjonalgalleriet har en stor samling av bildene hans. Og selv om han ikke hører med blant våre fremste malere, har han ennå en sikker plass i norsk kunsthistorie.